 |
|
meg; navn: Trine født: 18.02.86 sted: på vestkanten sivil status: samboer hårfarge: brun øyenfarge: mørkeblå favorittfarge: lilla favorittblomst: fredslilje
 + 2010 + 2009 - januar - februar · ma. 02.: Bunny! · on. 04.: kaffe og pink lady · fr. 06.: we rise we fall · sø. 08.: Trine leker med mali... · to. 05.: *testeleke* · sø. 08.: Om selvskading og sl... · sø. 15.: Trine leker med mali... · ti. 17.: i pausen · lø. 21.: 23 · ma. 23.: Trine leker med mali... - mars - mai - juli - september - oktober - november + 2008 + 2007 + Antall innlegg: 146 + Antall kommentarer: 152
|
08.02.2009 / Om selvskading og slikt Det var en tid da jeg var alene. Jeg hadde foreldrene mine, men jeg snakket ikke med de. Uten at jeg aner hvorfor følte jeg aldri at jeg kunne åpne meg for de...det var bare ikke riktig. Så jeg satt inne med et intenst mørke inni meg. Jeg var alvorlig deprimert, uten at jeg ante hva det het. Alt jeg visste var at jeg ikke fikk sove. Skygger av mennesker jeg ikke kjente sto bøyd over meg i sengen. Jeg kunne kjenne pusten deres. Den var isende kald. De verste nettene kunne jeg kjenne at de tok på meg også. De strøk langs med leggene mine. De holdt fast i føttene mine, klemte på tærne mine. Og de tok på meg på måter ingen noensinne hadde fått lov til. Dagens lyse timer var ikke stort bedre. De var heldigvis stort sett fri for hallusinasjoner, men mørket var alltid der. Dette var året jeg skulle begi meg ut på videregående, med alt som hører med. Nye venner, dramatimer, musikktimer. Uendelige mengder av anledninger der jeg måtte slippe hele meg løs, i samme rom som så mange andre. Det året åpnet så mange sluser. Så mange demninger jeg i årevis hadde jobbet med å stabilisere. og det ble så altfor mye for meg. Presset ble for stort. Så jeg begynte å kutte meg. På tvers og på langs. På hender og føtter, armer og bein. Hva som helst som kunne løsne på det helvetes presset. Jeg holdt på slik ganske lenge. Jeg hadde heldigvis venner som oppdaget det, og fikk meg til psykolog, men det tok likevel mange år før jeg klarte å slutte. Kuttene var som regel ikke særlig dype, bare nok til å slippe ut blodet og smertene. Det hjalp, på en eller annen syk måte. Det lettet på trykket, og det å se blodet fikk meg til å føle at jeg hadde betalt for hva det nå enn var jeg hadde gjort galt. For det var jo alltid noe galt, noe jeg gjorde. Det hjalp veldig der og da, men etterpå angret jeg bittert. All jobben med å skjule sårene, spesielt i gym og dramatimer, tok opp veldig mye energi og tankekraft. Og i ettertid har jeg jo arrene... De fleste er heldigvis borte, men det er fortsatt noen igjen. Der kuttene var dypere, mer agressive. De kommer aldri til å forsvinne. De kommer alltid til å vitne om hvordan jeg var. En del av meg jeg virkelig ikke kan fordra, men likevel identifiserer meg så innmari med.  For når jeg ser ting som dette, kjenner jeg fortsatt den følelser. Selvskading er avhengighetsskapende. Det er en måte å få uttrykt smerten for deg selv, og selv om vissheten om at det er galt hele tiden er til stede, er det så forbasket vanskelig å la være. Jeg vil gjerne si at det er to år siden jeg sluttet, men sannheten er at jeg har fallt tilbake ved flere anledninger. Noen husker kanskje min elendige unnskyldning om at jeg hadde falt på en hekksaks omkring mai i fjor? Jeg kræsjet da, selv om jeg hadde lovt meg selv å aldri gjøre det igjen. Jeg tror jeg er ferdig nå. Medisinene jeg går på gjør meg mer stabil enn jeg noensinne har vært, og jeg har det innmari bra for tiden. Likevel er jeg fortsatt like redd for at den lille stemmen inni meg skal vinne maktkampen. Jeg er alltid redd for å falle tilbake. Finnes det noen vei ut? (bildet er hentet fra Postsecret) |